Testi musica - Burzum - Fallen - Enhver Til Sitt

 

 

 

 

 

Jeg folger etter hesten, inn i skogen.
Blodende; vot nedentil av eget blod.
Fottene foles stadig tyngre;
en bankende smerte i loret.

Buksene har blitt som gips
rundt beina der blodet har storknet.

Jeg faller, men reiser meg igjen.
Sjanglende, haltende, stumpende, fallende.
Min jakt nor sin slutt, i den vote mosen
ved monetjernets ensomme bredd.
Monetjernets ensomme bredd.
Monetjernets ensomme bredd.

Hvorfor mo jeg prove skjebnen igjen og igjen?
Hvorfor mo jeg glemme smerten nor soret gror?
Hvorfor mo jeg venne meg til en odelagt kropp?
Hvorfor mo jeg glemme hvor jeg falt sist?
Hvorfor mo jeg glemme? Hvorfor mo jeg glemme?
Hvorfor mo jeg kjenne den gamle smerten igjen (og igjen og igjen...)?

En gang, denne gang, gor det ikke o reise seg igjen.
Jeg forblir der, i den vote mosen, alene og doende.
Det gor ikke o reise seg igjen, og jeg vil det ikke heller.
Monen speiler seg i vannoverflaten og blinker til meg.

Monen blinker til meg.
Monen blinker til meg.

Lyset blir sterkere.
Monegudinnen kommer til meg.

Jeg fryser ikke mer.
Jeg varmes av monelyset.

Hvorfor mo jeg prove skjebnen igjen og igjen?
Hvorfor mo jeg glemme smerten nor soret gror?
Hvorfor mo jeg venne meg til en odelagt kropp?
Hvorfor mo jeg glemme hvor jeg falt sist?
Hvorfor mo jeg glemme? Hvorfor mo jeg glemme?
Hvorfor mo jeg kjenne den gamle smerten igjen?

Jeg fryser ikke mer.
Jeg varmes av monelyset.
Jeg fryser ikke mer.
Jeg varmes av monelyset.